Penger brenner
Eller festival performance i Bergen Kunsthall
I samarbeid med Galeria XX1 i Warszawa
10. november 2007
”Oj, Oj, hva er det som skjer?” lurte tilskuere i Bergen
Kunsthall på. På bordet gikk norske kroner opp i flammer
– det var inngangspenger til galleriet betalt av publikum. Noen
lo nervøst, andre klappet i hendene, og enda andre så
forskrekket på det spektakulære og hypnotiserende synet.
Slik endte norsk-polsk performancekveld ArtSwap07.
Seks kunstnere deltok: Robert Alda, Janusz Ba?dyga, Kurt Johannessen,
Ryszard ?ugowski, Rita Marhaug og Anita Pasikowska. Et ungt, elegant
kledd par ved inngangen tok 20 norske kroner i inngangspenger (ca.
9 polske zloty). Etter å ha trådt over dørstokken,
møtte publikum i hallen en ubevegelig skikkelse liggende midt
på det sjakkbrettlignende gulvet. Skikkelsen var den mest kjente
norske performancekunstneren Kurt Johannessen. Av hans helt tildekkede
ansikt utgikk det i et strålemønster noen brune snorer,
som lignet på en sjøplante eller hår. En perfekt
sammensmelting av mennesket og naturen, lik en alge skylt opp på
stranden av havet. ”Den niende fortelling” var et minimalistisk
prosjekt presentert av en nordmann som begynte som performer midt
på 80-tallet og har bak seg over tre hundre visninger i galleri
og friluft.
Kunstneren viderefører performancetradisjonen som utgår
av body-art, og konsentrerer seg om sin egen kropp ved å markere
dens grenser og dets røtter i den fysiske verden. Han kan være
begravd i sanden eller holde pusten under vann eller henge opp ned
og rotere med kroppen, eller utsette seg for naturkrefter som vann,
luft, jord. Han bruker naturmaterialer: is, sand og salt. Som steder
for sine aksjoner velger Kurt Johannessen strender, Islands golde
natur, isbreer, samt svenske skoger og norske fjell, som om han hadde
søkt etter opprinnelige spor av våre forfedre. Skandinavia
er full av forhistoriske gravhaug, helleristninger og fjell som er
flere millioner år gamle. Hemmelighetsfulle områder uberørt
av mennesker fremstår som et land av troll og sjamaner, som
har lange tradisjoner i det samiske samfunnet.
Audun Eckhoff, forfatter av et essay i katalogen utgitt av Bergen
Museum i anledningen av årets store retrospektive utstilling
til Kurt Johannessen, mener at kunstneren skriver seg inn i en sjamantradisjon
i nordisk kunst. ” "Som symbolsk handling har performance
allerede i sin uttrykksform klare berøringer med rite og kultisk
praksis. /Shamanen /har for mange performancekunstnere stått
som en slags kulturelt forbilde: Den inviende som gjennomfører
den kultiske akt, som utvalgt og som medium mellom guddom og menighet”.
Kunstnerens små poetiske inngrep gjøres med respekt for
naturens ukrenkelighet. Han prøver ikke å forandre den,
men førsøker heller å oppnå en sammensmelting,
en symbolsk symbiose. Minimalistisk form kombineres her med kontemplative
tilstander av refleksjon. Kunstneren overlater ofte initiativet til
tilskuere ved å si på en utspekulert måte: ”Jeg
bare ligger her, du bestemmer hva som skal skje om et øyeblikk”.
I løpet av kvelden dukket pengemotivet opp flere ganger. Tre
performancekunstnere brukte penger i sine forestillinger, dog i litt
forskjellig sammenhenger. Janusz Ba?dyga bygget sitt kommunikasjonsspråk
ved å bruke sin egen kropp og substanser med symbolsk betydning,
tildels sågar med en sakral betydning, og han brukte dem som
et element i et politisk budskap. Tittelen på hans performance
”Høyre hånd” henspilte på politisk
høyre og venstre fløy. Ved hjelp av flytting av en flamme
og vin (som også symboliserte blod), balanserte han mellom høyre
og venstre side av sin kropp. Hans dramatiske gest da han kastet penger
skulle bety ”Ønske om å øke sin dominasjon”.
Budskapet i hans forestilling synes å være et forsøk
på å etablere en dialog mellom forskjellige valgmuligheter
og miskreditere steile eller fundamentalistiske holdninger som ikke
tåler en diskusjon.
Ryszard ?ugowski brukte mediarelaterte midler. Publikum ble presentert
for to projeksjoner: den ene viste månens overflate, mens den
andre viste et direkte bilde av kunstnerens aksjon mens han forsøkte
å kaste mynter inn i en gammel kjele og deretter klebe dem sammen
til en kule (en måne?). Kollisjonen mellom et poetisk symbol
og en kald, til og med kynisk beregning, gjorde inntrykk. På
den annen side prøvde kunstneren i sin kreasjon å måle
seg med skaperen og bli nesten en demiurg som former verden. ”I
denne performance driver jeg et visst spill med seeren, jeg utfører
en liten visuell manipulasjon ved å presentere to virkeligheter
i form av en videoprojeksjon. Den ene skjer ”live” i galleriet,
mens den andre viser en ”spasertur” på månen
og dens kratre. Jeg bruker også mynter fra mange land fra hele
verden, og myntene er et element som representerer sivilisasjonen.
De relaterer seg til mange nasjonaliteter og mange kulturer hvor det
skjer dynamiske endringer. Månen representerte den opprinnelige
naturen, et stille, evig vitne som ennå ikke var ødelagt
av menneskets ekspansjon.” I sin søken etter mening og
studier av sivilisasjonens utviklingslinjer/-veier, henviser Ryszard
?ugowski til teser av middelaldertenkeren Miko?aj fra Kuza (Nicolaus
Krebs) som mente at: ”Når (mennesket) har forstått
at man gjennom en rasjonell og diskursiv tenkning ikke er i stand
til å fatte en enkel og uendelig sannhet, da bør man
åpne for intuisjon, for å heve seg over mangfoldet og
forskjeller.” Han postulerte dermed en forening av motsetninger
og understreket forstandens utilstrekkelig rolle i et forsøk
på å utforske verden. Tenkeren mente at sannheten (den
absolutte, hele, maksimale) overgår forstanden, derfor bør
man gå ut over forstanden (diskursiv tenkning) og ut over fantasien
for å fange opp dette maksimum ved hjelp av intuisjonen. ”En
kulturell monetær smeltedigel” som oppstod som et resultat
av kunstnerens aksjon, ved at kunstneren forsøkte symbolsk
å klebe sammen -”forene” mangfoldet i en organisme.
En av de greske vismenn/tenkere mente at ”Hvis ånden/sjelen
konsentrerer seg om å oppnå visdom, er mennesket i økende
grad i stand til å nærme seg perfeksjon. Homogenitet er
oppnåelig hvis alle sjeler vender seg til visdom og sannhet,
og denne sannheten er anerkjent som en basis/et fundament”.
Det synes som om begge performance kunstnere understreket kunstnerens
misjon i politikken og sivilisasjonshistorien. En kunstner som fortsatt
viser, kommenterer og tror på at kunsten kan øve en innflytelse.
Robert Alda – en norsk kunstner med polske røtter viste
frem en veldig teatralsk, men samtidig morsom aksjon som fremprovoserte
hos seerne sosiologiske og filosofiske refleksjoner om kunstens natur.
På en briljant måte fremførte han en scene som
illuderte et epilepsianfall og hjerteinfarkt, og som vekket tvil blant
seerne om de kunne stole på egne sanser. En kvinnestemme i høyttaleren
annonserte og kommenterte handlinger til performance kunstneren, noe
som skapte en følelse av distanse i forhold til aksjonen de
var vitne til. Den begynte ved at kunstneren brått entret galleriet
iført uteliggerklær – eller kledd som en suspekt
person, som på en respektløs måte skjøv
dørvaktene til side og med ustødige skritt gikk frem
til midten av salen. Galleriet er et offentlig rom med en spesiell
dimensjon- det er meningen at der skal vi komme i kontakt med kunst
og kultur som fremdeles tilhører et elitært samfunnsområde.
Personer fra samfunnets skyggeside er ikke velkomne der.
En annen problemstilling er at Robert Alta stiller et spørsmål
om grenser for (sanse)bedrag i kunsten. Ved å omskrive ordene
til Shakspeares Hamlet, stiller han spørsmålet: ”
Narre (bedra) eller ikke narre (bedra)”? Denne setning impliserer
at kunst kan være et spill eller et narrespill. Den norske kunstkritiker
Knut Ove Arntzen funderer over innholdet i en påstand om at
kunstneren representerer en kilde for skapende virksomhet og i hvilken
grad denne skapende virksomheten kan relateres til fenomenet (sanse)bedrag/narrespill.
Han understreker at etter 1945 var det sannhetens kult som dominerte
i kunsten, og særlig i teatret inspirert av Stanislawskis metode.
En bekreftelse på det var det berømte slagordet fra tiden
i overgangen mellom 50- og 60-tallet: ”Kunsten er livet”,
som forutsatte at disse to fenomener var en og samme sak. Postmodernismen
brakte med seg spillteorier, roller og masker. Underholdning ble et
hovedtema og en ønsket effekt av kunsten. Ekthet tilhører
den kritiserte sfæren av romantikk, selv om det i de senere
år har funnet sted en ny oppblomstring av neopolitiske tendenser,
ikke minst i kjølvannet av økologibølgen eller
antiglobaliseringstrenden. Arntzen konstaterer at man kan se en generell
utvikling i moderne kunst og teater i retning av en klubbkultur og
den såkalte ”felles erfaring”, som uttrykker seg
gjennom en interaktiv oppførsel inspirert av popkulturen.
En av dem er turisme som var et tema for Anita Pasikowskas aksjon.
Hun hengte opp på snorer blåfargede bilder av folk på
stranden som om det var en tøyvask. I et norsk galleri ble
det skapt en symbolsk tyrkisk strand, full av fotografier av barn,
kvinner og par, mot en bakgrunn av et asurblått hav. Det var
biter av ferieminner, et forsøk på å lokke frem
en varm sommer i høstkulden, et forsøk på å
rekonstruere gleden. Hukommelsen som skyver ut traumer og beholder
bilder av paradiset.
Kveldens sterke (slutt)akkord var brennende norske sedler i et stemningsfullt
dunkelt lys. Rita Marhaug brente opp ca. 750 norske kroner, som et
klart uttrykk for hennes eget syn på kommersialisering av kunsten,
og også – i en bredere forstand – av samfunnslivet.
Denne gangen var det ingen narrespill. Hypnotiserte seere observerte
hvordan det de strevde mest etter i dagliglivet, ble til aske. De
trenger fortsatt sjamaner og katarsis.
home
