I guess you had to be there.
På engelsk har man en setning som godt kan brukes i denne sammenhengen:
”I guess you had to be there”. Dette blir gjerne sagt
når noen, og ofte jeg når min fortellerglede tar overhånd,
forsøksvis gjenforteller en hendelse, men som ved fortellingens
slutt innser dens utilstrekkelighet. Språkets utilstrekkelighet
blir synliggjort for meg, og jeg begynner denne teksten med dette
innspillet for allerede i utgangspunktet nesten å resignere.
Grunnen til at jeg fortsette å skrive en mindre vellykket gjenfortelling,
er fordi jeg vil åpne opp for en diskusjon om hva som egentlig
skjedde på denne internasjonale performancefestivalen. ”I
guess you had to be there” kan også brukes for å
vise usynlige sammenhenger mellom mennesker. Når to mennesker
har opplevd det samme er en slik setning overflødig, de har
begge vært tilstede. Og selv om opplevelsene er to helt forskjellige
så er disse to menneskene deltakere i situasjonen; uten den
ene ville den andre ha oppfattet situasjonen annerledes.
Ved å oppholde seg på et sted, å agere i et landskap
og ved å delta som publikum på en performancefestival
på et sted som Lygra skjer noe som kan beskrives med Fernando
Ortizs begrep ’transculturation’. Transculturation ble
lansert som begrep allerede i 1947, og kan i økende grad beskrive
vår egen samtid, men også kunsten. Det er en optimistisk
beskrivelse av resultatet av globale fenomener. Kulturer som er i
kontakt vil på en eller annen måte alltid være i
konflikt med hverandre på grunn av deres ulikheter. Allikevel
er det uunngåelig at kulturer kommer nærmere og nærmere
som et resultat av økt kommunikasjon og bevegelse, og dette
skaper nye former for kontaktflater. Disse kontaktflatene vil altså
skape konflikt, men Ortiz mente at mennesket alltid vil bidra til
en løsning på slike konflikter på sikt. I kunsten
vil jeg si at disse kontaktflatene bare kan ansees som produktive.
De resulterer sjelden i krig eller annen fysisk konflikt, som kan
være tilfellet ellers i samfunnet. Konflikten i kunsten kan
i verste fall bety at representanter for ett syn ignorerer andres
syn, i beste fall, noe som oftest er tilfellet, skaper konflikten
nye former for kunst, et nytt publikum, nye former for diskusjoner
og enda en utvidelse av kunstfeltet.
På denne måten har en performancefestival som ”Mellom
himmel og hav”, som også er et resultat av økt
kommunikasjon og bevegelse, flere funksjoner. Det skapes kontaktflater
mellom kunstner og landskap, samtid og historie, sentrum og periferi,
og sist men ikke minst mellom verk og publikum. I disse kontaktflatene
vil det da også ligge en del konflikter. Noen er løst
tidligere andre steder, mens noen ble for meg løst på
Lygra.
Mennesker setter spor etter seg. Ved å oppholde seg i et landskap,
vil landskapet fortone seg annerledes for den neste som ankommer.
Spørsmålet som oppstår er hvilken grunn kunstnerne
i denne festivalen tråkket på. Lygra er en av de få
gjenværende lyngheiene i Europa. Et kulturlandskap som har strekt
seg langs hele den europeiske vestkysten så langt ned som Portugal,
men som nå er tilgrodd av skog de fleste steder. Dette er altså
en av de siste lyngheiene i Europa. I dag har bruken av landskapet
som funksjon å bevare dette kulturlandskapet ikke å brødfø
de som bor der. Måten kunstnerne har nærmet seg dette
historiske faktum er nesten ikke tilstede i verkene, men så
er man heller ikke programforpliktet som kunstner til å ta opp
i seg et steds helhetlige historie for å arbeide i det.
Den som kommer nærmest i å arbeide med et av konfliktområdene
som oppstår i ”Mellom himmel og hav” som et resultat
av at festivalen er på Lygra er tyske Karen Kipphoffs verk.
Halvveis gjennom den første vandringen langs Lygras stier blir
vi overrumplet av kunstneren som har tatt på seg en rolle som
urban kvinne berøvet sine vante omgivelser. Hun bærer
på en sort skulderveske og paraply og er kledd i en sort trechcoat-lignende
jakke. Kvinnen slår løs med paraplyen på et mangefarget
langhåret teppe, som ligger i et bregnekratt, mens hun mellom
slagene sier ting som ”There you are!” og ”I told
you not to come here!”. For meg reflektere denne aksjonen min
egen motvilje mot å bevege meg ut i naturen, men nå er
jeg på underlig vis lokket hit av min egen kunstinteresse. Og
siden verket ikke har fått noen tittel i programmet så
tar jeg meg den frihet til å tolke denne opplevelsen i forhold
til meg selv.
Festivalen varte i én dag, den 27. august 2005, som for årstiden
å regne var en regntung og kald dag. Opplevelsen ble heldigvis
ikke avbrutt av regn, det konsentrerte seg i den lange lunsjtimen
da det sto i bakken. Før lunsj var det lagt opp til vandring
langs en sti på to og en halv kilometer. Denne vandringen ble
begynt av en leken performance som ble kalt ”Froggy Goes to
Heaven” av den norsk-dansk-kanadiske gruppen Fire Birds. De
har tidligere arbeidet mest i urbane rom, men tok utfordringen med
å lage et verk til Lygra bokstavelig talt på strak arm.
Vi ble møtt av to mennesker som ved å henge i de bladløse
trærne understrekte vinden som farer over Lygra. Publikum ble
så ledet nedover stien av en hoppende og syngende performancegruppe,
og ble avsluttet av at publikum på rekke og rad defilerte gjennom
en menneskeskapt port. Denne gruppen hører nok hjemme i byrommet
først og fremst, men verket fungerte som en myk inngang til
festivalen. Den senket barrieren publikum kan ha hatt til et i utgangspunktet
komplisert kunstnerisk uttrykk ved at man flere ganger ble lurt til
å le og smile litt.
Når man allikevel er lokket ut i det fri er den kroppslige opplevelsen
også blitt en del av festivalen, så når norske Kurt
Johannessen i hans ”Blu 8” trer sakte ut i vannet barbeint
ikledd dress så kjente jeg frysningene rase langs ryggen. Det
må ha vært kaldt selv om plassen det skjedde på
kalles Badeplassen og kalenderen sier august. Etter å ha gått
ut i vannet så langt at vannet sto til over knærne snudde
han seg sakte mot publikum som fornøyd sto igjen på land.
Sakte begynte han å vaske ansiktet i vannet med hendene, og
etter hvert farget vannet av. Eller var det himmelen som speilte seg
også i hans ansikt slik som i vannoverflaten? Det er ikke godt
å si, men magisk var det.
Nærmest planlagt for å la publikum få varmen tilbake
i kroppen etter ”Blu 8” måtte vi gå langt
til Ytre Lygra for på en topp å treffe en delvis inkluderende
performance. Robert Alda, som er polsk men som har bodd i Norge i
en årrekke, viste utvalgte publikummere innholdet i en hvit
kasse laget av legoklosser. Etter å ha blitt vist landskapet
og havet rundt høydedraget vi sto på, fikk publikummeren
se det hemmelige innholdet. Jeg fikk ikke selv se, så for meg
er det like skjult som for deg som leser denne teksten. Noe jeg derimot
fikk se var Boris Nieslonys uannonserte performance inne i et uthus
på vei fra det ene til det andre, som et lite mal apropos til
de villsauene og kuene vi trasket mellom på vår vandring.
Langt der inne hørte vi brekingen til en sau, og siden min
omgang med slikt landskap er ganske begrenset tenkte jeg at dette
var da helt naturlig. En av mine vandrervenner derimot mente at denne
sauen var stengt inne mot sin vilje og åpnet døren. Stor
var vår overraskelse da det var en kunstner som sto for det
naturtro ropet, på kne bøyd over et tent stearinlys.
Som en avslutning til denne første sløyfen gikk vi nesten
helt tilbake til vårt utgangspunkt på Lyngheisenteret
for å få med oss finske Irma Optimists performance. Igjen
ble i hvert fall mitt smil lokket fram. Midt i denne performancen
fikk vi en høylytt oppramsing av elektriske apparater og innretninger,
og det hele ble avsluttet av en repeterende vandring frem og tilbake
over en kort strekning mens hun bar på et flagg med et uendelighetstegn,
∞, på til tonene av en marsj vi alle har hørt før.
Flagget ble plantet resolutt i marken ved marsjens slutt, men spør
meg ikke om hvilken marsj det var. ”I guess you had to be there”.
Som en del av festivalen var det lagt inn en lengre lunsjpause med
servering av lokal villsausuppe. Dette skapte en kontaktflate mellom
publikummere veldig lik den man opplever på reise, å være
i et rom fullt av fremmede man må forholde seg til. Også
kunstnerne som deltok på festivalen er kjent med denne sosiale
formen, og det er på bakgrunn av slike situasjoner de er invitert
inn av arrangørene. Kunstnere, og kanskje spesielt performancekunstnere,
forholder seg alltid til nye steder og blir reisende i sitt yrke.
De tre lokale kunstnerne som arrangerte ”Mellom himmel og hav”
reflekterer en slik virkelighet ved at de inviterte inn de andre kunstnerne
på bakgrunn av tidligere samarbeid og møter.
Nærmest som en speiling av denne kunstverdenen og vår
lunsjopplevelse, der det var kamp om å få servert suppe
i tide, fikk vi etter lunsj oppleve verket ”Kollega - konkurrent”
av norske Ingunn Wright og Rita Marhaug. På samme måte
som vi vet det var kaldt i vannet for Johannessen, må dette
ha gjort vondt. Fra bak et høydedrag rett på utsiden
av Lyngheiseteret hører vi kunstnerne rope på hverandre.
Etter hvert kommer de til syne på åskammen. Det er med
tydelig glede de omfavner hverandre, og omfavnelsen går over
i å bli en pinlig lang klem som igjen utvikler seg til en brytekamp.
Brytekampen blir heftigere og heftigere og kunstnerne faller overende,
og i en brytende, rullende, slåssende bevegelse kommer de mot
oss ned bakken. De ender i en vanndam, men lar seg ikke avspore og
fortsetter. Når de løser seg opp begir de seg opp bakken
igjen. Igjen hører vi deres lengtende rop på hverandre
bak åskammen, som blir avbrutt av noe vi bare kan anta å
være enda en kamp.
Slik som Wright og Marhaug lar oss tro at de gjentar sin aksjon, gjentar
publikum sin tur innover Lygra på nytt. Tilbake på Badeplassen
møter vi den polske Artur Tajber. Det elementet som står
sterkest i mitt minne er hans avslutning som går under jorden,
bokstavelig talt. Siden vi fysisk beveger oss fra verk til verk vil
man automatisk sammenligne det sist sette med det neste. Etter Tajber
er det fint lite å se. Derimot er opplevelsen av neste verk
monumental i sin enkelhet. Når vi beveger oss gjennom lyngheiene
hører vi noen som roper, som resiterer en tekst man tror man
drar kjensel på, men den er ugjennomtrengelig framført
på tysk. Det er den tyske kunstneren Boris Nieslonys verk ”Fiu,
Fiu” vi hører. Hoder snur seg i alle retninger for å
finne ut hvor lyden kommer fra og vi ender alle opp med å stå
og se på et stort teppe av lysegrønne bregner som brer
seg ut framfor oss. Der bregnene slutter tar den bakerforliggende
barskogen over det visuelle inntrykket og helt øverst i mitt
bilde ser jeg en truende mørkegrå himmel. Det er noe
religiøst over opplevelsen, samtidig som jeg føler at
noen peker på meg. Det er som om det er den store tunge fingeren
som dukker opp i introen til hver episode av Monty Python’s
Flying Circus som peker på oss alle sammen. Fra å se på
dette grønngrå skuet beveget vi oss bak bregneteppet
og inn i barskogen. Der møtte vi en innadvendt Sandra Johnston,
som kom reisende til oss fra Nord Irland. Hun brettet en rød,
tynn regnjakke over hodet, og med armene gjennom ermene tråkket
hun raskt framover mens jakken laget en skarp blafrende lyd i det
hun beveget armene raskt fra hverandre. Jeg trakk meg bakover, bare
avbrutt av spisse grener som gjorde det vanskelig å flytte seg.
Disse grenene påvirket også Johnston som gikk sakte med
lukkede øyne mellom trærne, hang seg fast og viklet seg
løs flere ganger, og avsluttet sin performance sammenrullet
rundt foten av et tre. Fra denne veldig kroppslige opplevelsen fikk
vi en helt annen opplevelse på en steinalderboplass på
Ytre Lygra av britiske Brian Catling. Vi ble presentert for en rollefigur
som for meg bare kan beskrives som en mislykket magiker. Magikeren
prøvde å overtale oss i sine bevegelser om at hans trekkoppfugl
var ekte, og at den aldeles ikke var en defekt konstruksjon i tre.
Den høye trollmannen beveget seg lenge bak en strek markert
i bakken, men plutselig krysset han den og nærmest kom ut av
fiksjonen og inn i vår virkelighet for å enda en gang
insistere på at hans rekvisitter var ekte. Det ble et så
klart skille at de to små guttene som satt nærme dette
skillet reiste seg raskt og rygget tilbake ut i landskapet. Magien
var med ett brutt, men helt til slutt i denne vandringen gjennom både
kulturlandskap og kunstneriske uttrykk fikk vi restituert magien i
festivalens siste verk av den finske Roi Vaara. Midt blant beitende
kuer og enda mer lynghei fikk vi se en skapning på en høyde
til venstre for stien vi ferdes på. Sakte gikk det opp for meg
at det jeg så var en mann innpakket i sorte ballonger, og at
disse var ballonger på flukt. En etter en ble de skåret
løs fra mannens plagg og fløy sakte ut over havet, og
befant seg midt i festivalens tittel; mellom himmel og hav. Som en
avslutning på en dags performancefestival var dette en verdig
slutt. Uten friksjon, og med en selvfølgelighet, svevde de
av gårde slik publikum selv var i ferd med å gjøre.
Hver til sitt.
Et annet bilde denne siste perfomancen kan framprovosere er hvordan
kunsten hele tiden svever. Jeg nærmer meg ”Mellom himmel
og hav” ut til Lygra fra et slags kunstsentrum, Bergen sentrum.
Plutselig er det som om verden er kommet hit, og ikke til en institusjon
i sentrum. Her finner vi internasjonalt anerkjente kunstnere samlet
sammen fra et nettverk som sjenerøst blir delt med publikum,
og beviser at kunstens sentrum kan være hvor som helst. For
selv om kunstens verden hele tiden sirkler rundt et skiftende antall
geografisk plasserte urbane strøk, ser vi med denne festivalen
at dette sentrum like gjerne kan være på landet et sted,
om enn for en kort stund. Ikke noe revolusjonerende i seg, men denne
festivalen er med på å representere en løsning
på en av kunstens evig tilbakevendende konflikter, konflikten
mellom sentrum og periferi. I guess you had to be there.
home
